‘Hope’ is the thing with feathers –
That perches in the soul –
And sings the tune without the words –
And never stops – at all –

And sweetest – in the Gale – is heard –
And sore must be the storm –
That could abash the little Bird
That kept so many warm –

I’ve heard it in the chillest land –
And on the strangest Sea –
Yet, never, in Extremity,
It asked a crumb – of Me.

Emily Dickinson (1861?)

‘Von’ er ein ting med fjører
som slår i hjartet ned
og syng ein tone utan ord
og trutt held fram med det.

I stride stormen syng han best.
Gjennom den kalde vind
tonar hans vesle, varme song
inn i så mangt eit sinn.

Eg hørte han på ville hav
og på den frosne veg.
Men aldri i den ytste nød
tagg han eit korn frå meg.

Gjendiktet av Haldis Moren Vesaas,
Fra ‘Dikt i omsetjing’, 1993