Du er her
Hjem > Bøker > Kjærlighetens mange ansikter

Kjærlighetens mange ansikter

Tiden går, et kort øyeblikk er vi her på jorden, men bøkene følger oss gjennom generasjoner, sorger og gleder. Jeg har valgt ut fire bøker som omhandler det forunderlige og fantastiske livet. Om det å være mennesket. >Gören Tunström: Ariel. En fortelling i novellesamlingen: Det sanne livet. 1992</span

Når Anna, hovedpersonen i denne fortellingen, føder sitt første barn kjenner hun ”noe mykt og fremmed mot innsiden av lårene.” Barnet hun har født er en pike med vinger som er så tynne at bare solstrålene klarer å reflektere dem. Når jordmoren legger barnet til Annas bryst,  setter seg på sengekanten,  lar forfatteren henne stille spørsmålet: – Si meg barnet mitt, har du en god mann?

Tunström lar oss møte en mors absolutte kjærlighet til sitt barn, men også hennes angst for barnets annerledeshet. En angst som spesielt retter seg mot Ariels far og hva hans reaksjon vil være når han oppdager vingene på barnets rygg. For å beskytte barnet stenger hun ham derfor ute fra det fellesskap som utvikler seg mellom henne og barnet.

Men når så Ariel en dag ovenfor faren insisterer på at hun har vinger, skjer katastrofen. Han forlanger at hun skal kle av seg. Og her strekker ikke min gjenfortelling av historien til, så jeg overlater ordet til Tunström: ”Hjemme tvang han Ariel til å kle seg naken. Da så han det. Han sto med frakken på, hanskene, solbrillene og med Ariel naken, frysende under lampen.  Han tok på vingene, foldet dem ut, de var skinnende. Han stirret og stirret , men de forsvant ikke. – Hun er jo vanskapt. Og han snudde seg mot Anna i sinne og slo henne over kinnet: – og du har ingenting sagt. Dere to…dere…Den endelige katastrofe. De siste ordene.”

Det denne faren gjør for å redde Ariel fra sin annerledeshet skildrer forfatteren slik:

”Han knep øynene hardt sammen da han tok frem saksen. Men det gikk fort da han klippet av datterens vinger, langs ryggraden.  Holdt vingene i hendene, plutselig var de en glassmasse som glippet og glapp mellom fingrene, de skinnende farvene falt av, de nakne nervetrådene ble slitt over og i fortvilelse rev han dem i biter og skylte alt sammen ned i toalettet. Så løftet han opp Ariel og bar henne rundt i rommet, hele natten igjennom.  Den lange natten som ble hennes oppvekst.”

Forfatterens budskap med denne fortellingen er, slik jeg tolker det: Vi skal ikke være redde for våre barns annerledeshet. Men tvert imot støtte opp om/ å verne om det unike det enkelte barn representerer. For vi er alle unike.  Alle er annerledes hver på vår måte, og er en del av det himmelrommet som omgir oss og som vi forstår lite eller ingenting av.

Om forfatteren:
« Göran Tunström, svensk forfatter, debuterte 1958 med diktsamlingen Inringning. Hans foretrukne temaer – identitet og solidaritet, den tapte barndom, forholdet far–sønn, landskapet i Värmland – ble utviklet i romanene Karantän (1961) og Maskrosbollen (1962). Samlinger som Svartsjukans sånger (1975) og Sandro Botticellis dikter (1976) kretser rundt kjærlighetens og kunstens vilkår. Delvis selvbiografiske er romanene De heliga geograferna (1973) og Guddöttrarna (1975), men den mest direkte selvbiografiske boken er uten tvil Prästungen (1976).

Juloratoriet (1983, som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1984) stråler alle Tunströms religiøse og eksistensielle motiver sammen i en fortelling som er en kjærlighetsfull bekjennelse til kunsten og livet. På mer drastisk vis, men ikke uten humor, stiller den store romanen Tjuven (1986) spørsmålet om hva som former et menneske. I likhet med en rekke av de foregående har også denne boken forankring i forfatterens barndomstrakt, Sunne, mens Skimmer (1996) er en «skrøne» henlagt til Island. Berömda män som varit i Sunne (1998, Augustpriset) er en storslagen roman om kjærlighet, ensomhet og om livets øyeblikk av glede og lykke. Den ufullførte Försök med ett århundradeble utgitt posthumt i 2003. I 1987 utkom et stort utvalg dramatikk, Chang Eng och andra pjäser. En rekke av bøkene er oversatt til norsk.» Sitatet er hentet fra: https://snl.no/Göran_Tunström


Torgny Lindgren: Dorés Bibel. 2005.

Hovedpersonen i denne fortellingen er et menneske som aldri kan lære seg den kunst det er å lese og skrive. Han lider av dysleksi-aleksi, noe som vil si at for ham fremstår bokstavene kun som dansende tegn. Det han derimot kan se og skjønne er illustrasjonene i Gustav Dorés bibel fra 1866. Guttens bestefar, litteraturlæreren som mistet evnen til å lese da han ble enkemann, forteller barnebarnet historiene bak bildene.

Og gutten suger til seg dramatikken i illustrasjonene og ordene til bestefaren. En bok han mener inneholder alt som er verd å vite om menneskenes liv på jorden, om himmel og helvete, om kjærlighet og død, om nåden og livsløgnen.

Dorés bibel blir den dyrebareste skatten gutten har. Men når bestefaren dør overtar guttens far, naurvitenskapsmannen, styringen. Han låser inn Dores bibel. Guttens hode skal ikke lenger fylles med slikt overtroisk tull. Deretter sender han sitt eneste barn til et hjem for åndssvake.

Til tross for farens hjerteløse behandling så er sønnen helt overbevist om farens kjærlighet. For, som han uttrykker det   …”den faderlige kjærligheten er så dyp og gåtefull at vi aldri kan forstå denHele mitt liv har jeg vært et elsket menneske«. En tro og overbevisning som har gitt ham kraft i livet.

Men elsker denne faren sønnen sin? I et brev, som sønnen aldri får lese, fremgår det med all ønskelig tydelighet hva faren mener om sin sønn og jeg siterer  dette illeluktende, debile og stygge vesenet som kaller ham for far.”

Vi er da fremme ved Lindgrens sentrale tema: Livsløgn kontra rasjonell sannhet, tro kontra vitenskap, det ekte kontra det falske. Og sist, men ikke minst troen på nåden. Skal vi tro Lindgren, er nåden den kraft, den energi som holder oss oppe, som gjør oss i stand til å gjennomføre våre liv.

På spørsmålet om hvordan Lindgren skriver en roman, om den store billedfortellingen ”Dorés bibel», svarer han: » Det har ikke vært lett. Ikke før jeg våknet en morgen med den klare tanke at den måtte deles i tre deler, som et triptyk (en tredelt altertavle). Da løsnet det. I Sverige er de tre bøkene, Humlehonning, Dorés Bibel og Hakkepølsa, samlet og utgitt i en stor bok under tittelen: Nåden har ingen lag.

Hvordan det går med denne gutten hvis hele livsforståelse er basert på de bildene han har vokst opp med, vil de som velger å lese boken,  få svar på. For denne leseren var fortellingen en livsopplevelse.

”Mellom meg og verden har det aldri vært noen bokstaver.’ (’Dorés bibel’, s. 8)”

Om forfatteren:
Og hvem er så Torgny Lindgren, denne svenske eventyrforteller og ordenes mester som klarer å trollbinde leserne med sine menneskeskjebner? En dikter som fanger oss inn ved måten han presenter sine sammensatte, motsetningsfylte og utfordrende personer på.  Der det merkverdige og forunderlige ved tilværelsen står i sentrum og en frodige og underfundig humor preger tekstene.

I et intervju i Dagsavisen/Turid Larsen sier han :  ”Det store underliggende tema for meg er alltid det samme. Hva det vil si å være menneske? Det er det jeg utforsker i mine romaner. Samt at det i all riktig litteratur finnes en sorts religion.»

Vi er da fremme ved Lindgrens sentrale tema: Livsløgn kontra rasjonell sannhet, tro kontra vitenskap, det ekte kontra det falske. Og sist, men ikke minst troen på nåden. Og skal vi tro Lindgren er nåden den kraft, den energi som holder oss oppe, som gjør oss i stand til å gjennomføre våre liv.

Om sin bakgrunn har han sagt at moren var klok, from og god og faren var kristen til han som 40-åring ble ateist. At han har arvet morfarens hårdhet og følsomhet og at hans oppvekst var preget av en streng bedehuskristendom. En av historiene fra dette miljøet er om tre ungdommer som går gjennom isen og drukner. En av dem var ikke frelst. Noe som medførte at ved hans begravelse måtte det ropes ufrelst sjel.   Samt at det var tre ting som var syndig og fordømt i dette miljøet: Golfbukser, å si hei og basker (alpelue). 

Selv valgte Lindgren å tilhøre den katolsk kirke fordi man der …»både kunne drikke og spise uten å få dårlig samvittighet» som han så treffende uttrykte det.

Og han tok tydelig avstand fra stormannsgalskapen/ storhets syndromet i kunsten. Så når lederen av Svenske Akademiet, Erik Lønrot spør hvem Torgny Lindgren representerer, er svaret han får:  Alle som ikke hører hjemme i Svenske Akademiet. ( Lindgren var selv valgt inn i Svenska Akademien i 1991)

Denne skribenten tror Torgny Lindgren får evig liv i den litterære himmelen.

Så litt om Gustav Doré

Han var sin samtids mest berømte illustratør. Allerede som 16-årig var han den best betalte illustratøren i Frankrike. Vincent van Gogh (1853-1890) kalte ham ’folkets kunstner’, fordi hans illustrasjoner ble spredd blant alminnelige mennesker og fikk enorm gjennomslagskraft.


Singer, Isaac Bashevis: Slaven.1962

I historien om ”Slaven” befinner vi oss i Polen etter den forferdelige jødemassakeren i 1649. Hovedpersonen i boken, jøden Jacob overlever, men blir tatt til fange og solgt som slave til en fjellbonde. Han blir der satt til å gjete bondens sauer, lærer å bli glad i ensomheten og i det eneste menneske som viser ham vennlighet, Wanda, datteren til fjellbonden.

På henne, utøver Jacob, denne vakre og velproporsjonerte mannen med den hvite huden som solen ikke klarer å brune, en forunderlig tiltrekningskraft. Hun blir dypt forelsket og vil elske med ham, men Jacob nekter. For ifølge jødisk lov, er det å ha et seksuelt forhold uten å være gift, forbudt. Det er først når han hører henne si ”Der du går, vil jeg gå. Ditt folk er mitt folk. Din Gud, er min Gud,” at han forstår dybden i hennes kjærlighet.

Hvordan det går med disse to skal ikke jeg røpe, men vil fortelle at det i datidens Polen var en helt utenkelig tanke, at en polakk skulle kunne leve med en jøde.

Fortellingen om Sara og Jacob er en så bevegende, så skinnende vakker kjærlighetshistorie at man må erkjenne at bare en av forrige århundrets store trollmenn innen fortellerkunsten kan klare å skape slik litteratur. Dette er en fortelling som får oss til å tro på den kraft kjærligheten bærer i seg.

Om forfatteren:
Isaac Bashevis Singer ble født i Warszawa 24. juli 1904 og døde i 1991. Han vokste opp i et overbefolket jødisk kvarter i Warszawa, rett før og under den første verdenskrig. I boken ”In my fathers Court”(1966) formidler han miljøet og stemningen fra dette området med en forløsende sans for humor og klarsyn, fri for illusjoner.

I 1921 begynner Singer på en Rabbiner skole, men slutter etter to år for å starte som journalist i et litterært jiddisch magasin. Hans eldre bror, som allerede var forfatter, gir i disse årene mellom 1. og 2. verdenskrig sitt bidrag til Isaacs åndelige oppvåkning og frigjøring. En åndelig frigjøring som for Singer fører til et motsetningsfullt forhold mellom tradisjon og fornyelse, mellom det å tro og den frie tanke, tvil og nihilisme. Tema som kommer til å prege hans diktning.

Singer vet at den verden han vokste opp i er borte for bestandig, for menneskene rundt ham ble utryddet i konsentrasjonsleirene, de fysiske omgivelsene bombet i stykker, men i ham lever tiden og menneskene fortsatt. En verden han levendegjør i sine bøker, en verden som ligger som et bakteppe i alt han skriver.

Hans oppvekst her, de gamle jødiske tradisjonene har satt sitt stempel på ham som mann og dikter. Singers foreldre var begge dypt religiøse. Hans far var rabbi, en åndelig mentor knyttet til Hasidim-bevegelsen. Hans mor kom også fra en familie av rabbier. Den øst-europeiske mystiske Hasidim-bevegelsen er en blanding av streng tro på Talmud –tekstene og dets riter og en levende og sensuell jordbundethet som synes velkjent med all menneskelig erfaring.

Pga jødeforfølgelsene drar han i 1935 til sin bror i USA. Om sin første tid der sier han ” Jeg følte meg som en levning fra en dødende kultur, som en forfatter på et dødende språk.” Et språk som var jiddisch. .

I 1978 får han Nobelprisen i litteratur.


Morrison, Tony: Elskede. 1987

Bakteppe for fortellingen fant Morrison i beretningen om skjebnen til en kvinnelig slave. Da denne slaven rømte og ble fanget i 1855, drepte hun sine egne barn for å skåne dem fra å bli ført tilbake til slaveeierne. Ved hjelp av aktivister i anti-slaveri-bevegelsen ble hun ikke drept for ugjerningen, men slapp med fengselsstraff.

Å være slave i USA på denne tiden innebar juridisk at de ble betraktet som løsøre. Slaveeieren sto ikke til ansvar for noen. Han kunne gjøre hva han ville, slavene var hans eiendeler i likhet med husdyr og redskap.

(Den amerikanske borgerkrig 1861 – 1865, førte til avskaffelsen av slaveriet i USA).

Handlingen er lagt til tiden under og rett etter den amerikanske borgerkrigen. Hovedpersonen, Sethe, er på flukt fra farmen ”Sweet Home” (ironisk ment) for å slutte seg til resten av familien, til sin svigermor (Baby Suggs) og barna sine. Svigermoren bor i den frie staten Ohio.

I bare 28 dager, en menstruasjonssyklus – i en kvinnes liv – får Sethe leve i frihet sammen med sine barn før hun blir innhentet av slave-jegerne. Tanken om at hennes barn skal vokse opp i det helvete hun rømte fra, at de skal bli behandlet og sett på som dyr, blir for henne uutholdelig. Hun bestemmer seg derfor for å drepe dem, men rekker bare å drepe den yngste av jentene sine.

Historien om boken.I 1988 fikk Morrison Pulitzer-prisen for boken. I 1993 fikk hun Nobelprisen i Litteratur. I 1998 ble boken filmatisert med Oprah Winfrey i hovedrollen.

Mye av styrken i Morrison sin beretning ligger i at hun uten store ord klarer å formidle den psykiske og fysiske mishandling Sethe har blir utsatt for, hva den gjør med henne. Formidler den i beskrivelsen av de hvites mishandling når de melker henne som et dyr, tar fra henne den melken som tilhører ungen hennes, tar den melken bare hun har. Synliggjør piskingen og slagene i beskrivelsen av treet som har avtegnet seg på den mishandlede ryggen hennes.

Det første Sethe gjør etter å ha blitt løslatt er å hedre sitt døde barn med en innskrift på gravsteinen. For å få råd til det må hun selge kroppen sin, en betaling som bare rekker til ett ord, ordet er Elskede.

Men den elskede ungen hennes, som hun har frarøvet livet, vil ikke la moren sin i fred. I 18 år hjemsøker dette triste, men også sinte barnet Sethe i hjemmet hennes.

Men så en dag sitter Paul D på trappa foran huset til Sethe, en medslave fra Sweet Home. Han skjønner hva han må gjøre når han får høre historien om Sethes liv og barne-spøkelset som herjer med henne. Skjønner hva han må gjøre når han ser treet som er avtegnet på ryggen hennes. Med hendene stryker han over- og kjærtegner han den mishandlede ryggen, gjør seg kjent med sorgen hennes, med «dens røtter; den tjukke stammen og det fine nettverket av grener»

Når barne-spøkelse begynner å bråke og kaste ting rundt i rommet roper han ut: ”Sethe har hatt nok som det er, for helvete! Hun har nok!» Ristingen og bråket tar da slutt og barne-spøkelset forsvinner.

Men Sethes elskede unge gir seg ikke så lett. For en dag, sitter en ung jente foran huset. Hun sier hun heter Elskede, er 19 år og har hender uten linjer.

Elskede flytter inn i huset, nærer seg av farger, skjønnhet og av Sethes kjærlighet. En morskjærlighet hun ikke får nok av.

Men dette er ikke bare en fortelling om fornedrelse og undertrykking. Det er også en fortelling om lysende kjærlighet. Om en altoppofrende-morskjærlighet, om en datters kjærlighet til sin mor, om søstre som trøster hverandre og om kjærlighet mellom mann og kvinne.

Hør bare her hva Paul D sier om sin elskede Sethe …: ”hun er venner med sinnet mitt. Hun samler meg som mann. De delene jeg er. Hun samler dem og gir dem tilbake til meg i helt riktig rekkefølge. Det er godt skal jeg si deg å ha en kvinne som er venner med sitt eget sinn».

Til Sethe sier han: ”Du og jeg, vi har mer av i går enn noen. Vi trenger en slags i morgen».

Her er en vidunderlig skaperkraft i skildringen av menneskelivet.

Om Sethe til slutt klarer å gjøre seg fri fra det hun har gjort og det som har hendt henne, skal jeg ikke si noe om. Men det jeg kan si, er at dette er en fortelling som blir sittende i kroppen, som vil bli med meg videre i livet.

For det spørsmål denne fortellingen dypest sett reiser er: hvordan kan et menneske som har gjennomgått så traumatiske lidelser, klare å gjenoppstå som et helt menneske med håp, drømmer og sin kjærlighetsevne i behold.

Om forfatteren:
Toni Morrison (egentlig Chloe Ardelia Wofford), født 18.februar 1931 i Lorain, Ohio. Faren var veiarbeider i Ohio. Verken moren eller faren trodde på noen hvite. Ingen ville snakke om fortidens slaveri.

Morrison tok universitets-utdannelse i 1955, ble lærer, og fraskilt med to barn. Hun ble så redaktør i et forlag og ”begynte å skrive på en roman for å redde livet” som hun sier i et intervju.

Hun har skrevet en rekke romaner med nærgående skildringer av den afroamerikanske/svarte befolkningens liv i USA. I tillegg til forfatter gjerningen er hun også virksom som foreleser, kritiker og forlagsredaktør med afroamerikansk litteratur som spesialitet.

Sammen med Alice Walker, Glory Nayler har Morrison løftet frem og påvist den dobbelte undertrykkelse i det å være sort kvinne i USA.

Gjennom menneskenes historie, i litteraturen og i teaterstykker leser vi om kjærlighetens kraft. Lytter vi til det som sies i en bok de fleste av oss kjenner, til ordene i kjærlighetens evangelium: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»  Lytter også til filosof Simone Weil når hun sier: «Det er med hjertet vi er koblet til livet, intellektet er kun et verktøy.»

Gunhild GjevjonGunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: