Du er her
Hjem > Aktuelt > Alle skal hjem – Da sykehussengene forsvant

Alle skal hjem – Da sykehussengene forsvant

Da spesialisthelsetjenesten i 2012 ble bedt om å skrive ut pasienter for videre behandling hjemme var ikke kommunene klare. Det er de fortsatt ikke

En sykepleier søker på «pleuratapping» på you tube. Hun har fått en pasient fra sykehuset med et dren fra lungen, men ingen i hennes avdeling har vært borte i dette før. Hun må bare finne ut av det. En annen skal ta imot et sykt spedbarn som skal få dø hjemme. Hun har ingen erfaring i å jobbe med barn, og bare en kortfattet beskrivelse fra sykehuset å støtte seg på. En tredje må gå ifra en nyoperert pasient med demens og bare håpe at hun husker at hun ikke skal belaste det opererte beinet. En fjerde står hos en kreftpasient med kraftige smerter. Det foreligger verken ordinasjoner eller resepter på smertestillende medikamenter.

Mangel på samsvar mellom kompetanse og oppgaver
Alle eksemplene er hentet fra en spørreundersøkelse tidsskriftet Sykepleien gjorde som forarbeid til utgivelsen «Alle skal hjem». 1400 sykepleiere som jobber i hjemmetjenesten, svarte på hvordan arbeidshverdagen deres har endret seg etter samhandlingsreformen. Fortellingene i innledningen er dessverre ikke unntak. Hele ni av ti respondenter svarer bekreftende på at de har opplevd å ta imot pasienter som har vist seg å ha problemstillinger som deres enhet ikke har hatt kompetanse til å håndtere.

Færre senger – Flere pasienter
Statistisk sentralbyrås nøkkeltall for helsesektoren tegner opp et landskap av et helsevesen i endring. De siste tyve årene har antall sengeplasser i somatiske sykehus sunket med tyve prosent. I samme periode har 36 prosent av sengeplassene forsvunnet fra psykisk helsevern. Parallelt med dette vet vi at andelen eldre øker og stadig flere mottar behandling for lidelser vi før ikke kunne gjøre så mye med. Flere pasienter får altså mer behandling, men det er færre senger i sykehusene. De forvunnede sengene dukker heller ikke opp i kommunehelsetjenesten – der ser vi bare en marginal økning i sykehjemsplasser, og andelen av mennesker over 80 år som har sykehjemsplass er synkende. Derimot er det en markant økning av hjemmeboende pasienter med omfattende bistandsbehov og en eksplosiv økning i poliklinisk behandling.

Ansvaret overført til kommunene
Med samhandlingsreformen i 2012 fikk denne utviklingen en politisk overbygning. Samhandlingsreformen var regjeringens tiltak for å bøte på kommende utfordringer og utgiftsøkning i spesialisthelsetjenesten som skyldes av vi får flere eldre, flere med kroniske og sammensatte lidelser og at flere sykdommer kan behandles. For å avlaste spesialisthelsetjenesten skulle mer ansvar for borgernes behov for helsetjenester overføres til kommunene.

Et uttalt mål var at pasientene skulle ligge kortere på spesialiserte sykehusavdelinger og mer avansert behandling skulle gis ute i kommunene. Riktig behandling på rett sted til rett tid var mottoet som gjenklang i helseforetakene. Når legen har fastslått diagnosen og lagt en plan, kan kommunen følge opp behandlingen.

Reformivrige politikere og forvaltere startet i den ene enden – der det var penger å spare, og satte i gang tiltak, for å få det man definerte som utskrivningsklare pasienter ut av sykehuset og over til kommunene.

Pasientene sendes hjem og tilbake
I 2016 leverte Riksrevisjonen den første evalueringen av reformen. Riksrevisjonen fant at antall liggedøgn var redusert, men at det samtidig var en økning i reinnleggelser i spesialisthelsetjenesten på 9 %. Det var blitt vanskeligere å få sykehjemsplass. Informasjonen kommunene mottok fra spesialisthelsetjenesten ved utskrivelse var ofte ikke god nok til at de kunne vite hvilket behandlingsbehov pasientene hadde. Nær halvparten av kommunene anga at de ikke hadde nok sykepleiere. Det kom også tydelig frem at forholdene ikke var lagt godt nok til rette for at sykepleieren skulle kunne ta nødvendig kurs og videreutdanning.

Nye problemer og sykere pasienter i hjemmetjenesten
Nesten fire år etter Riksrevisjonens rapport sendte vi altså ut en spørreundersøkelse til sykepleiere i hjemmetjenesten om deres opplevelse av situasjonen nå. De gir et bilde av en arbeidshverdag der rammene i liten grad er endret, men pasientene er sykere, løpene mer komplekse og tidkrevende og deres ansvarsområde nærmest er grenseløst. Sykepleierne i hjemmetjenesten kjører dialyse, gir intravenøse medikamenter, observere pasienter med respirasjonsproblemer, innhenter informasjon og koordinerer ulike behandlingsinstanser før de farer videre til nestemann på lista. De rapporterer også om en stor økning av pasienter med problemstillinger innen rus og psykiatri – en gruppe de hadde liten befatning med tidligere.

Mangler helhetlig opplæring – bruker nett
Flere kommenterer også at selv om de har fått opplæring på hvordan de skal utføre en prosedyre, trenger man bredere kunnskap om tilstanden for å kunne gjøre observasjoner og vurderinger av pasientens medisinske situasjon. Dersom du aldri har sett et galledren før er det vanskelig å vite om blod i drensposen eller smerter i innstikksstedet burde påkalle bekymring. Å utføre en dialyse er ikke nødvendigvis så vanskelig, men om den som utfører den ikke vet hvilke komplikasjoner som kan oppstå og hva de eventuelt skal gjøre om noe uforutsett skulle skje, kan situasjonen brått bli utrygg. Hjemmesykepleierne forteller at de har få å rådføre seg med og tvinges til å søke opp prosedyrer på nettet. I en del tilfeller må de sende pasientene i retur til sykehuset.

Behovene er større enn tidsrammene
Det kommer også frem i undersøkelsen at ofte ikke er kompetansen det står på – men kapasiteten. På kveld og i helgen er det mange steder bare en sykepleier på vakt. Tidkrevende prosedyrer og vurderinger som krevere observasjoner blir vanskelig å utføre. Hyppig eller kontinuerlig tilsyn, som enkelte kan ha behov for, er det uansett umulig å gi i tidsrammene hjemmesykepleien har til rådighet.

Nye oppgaver i gammel ramme
Stell, ernæring, utdeling av piller og enkelte sårstell var hverdagen da sykepleieviter Edith Roth Gjevjon begynte i hjemmesykepleien på 90-tallet. De sykeste var på sykehus, de eldste på sykehjem. Hun påpeker i sitt essay i utgivelsen vår at rammene hjemmesykepleien jobber etter fortsatt er de samme, til tross for at hverdagen er en helt annen. Fortsatt er hjemmetjenesten mange steder organisert etter detaljerte lister med fokus på oppgavene man skal utføre – flere steder med de berømte stoppeklokkene. Det levnes lite rom for kontinuiteten og de tette observasjonen som skal til for å fange opp de små endringene som kan være avgjørende hos alvorlig syke. Det er for få sykepleiere og hun mener de i for liten grad får forme tjenestene slik at de får brukt kompetansen til pasientens beste.

Én av tre har ikke fått god nok opplæring
Åtte år etter at samhandlingsreformen ble rullet ut innrømmer Bent Høie i et intervju om denne undersøkelsen at funnene vekker bekymring. Han sier at regjeringen fortsatt ikke er i mål med å sikre nødvendig kompetanse i kommunehelsetjenesten. Til tross for tre år med satsing på videre- og etterutdanning i kommunehelsetjenesten med «Kompetanseløft 2020» svarer en tredjedel av respondentene våre seg uenig i at de får god opplæring på nye prosedyrer og enda flere i påstanden «Jeg får god opplæring i hva jeg skal observere når vi har pasienter med spesielle medisinske problemstillinger». Så viser også en ny rapport fra folkehelseinstituttet at hvert sjette sykehusopphold for eldre ender med en reinnleggelse.

Kompetanseløft 2020
«Det forventes for mye av oss» konkluderer en av sykepleierne i undersøkelsen. Det er vanskelig å være uenig med ham. Men styrkingen av kommunehelsetjenesten som samhandlingsreformen fordrer er visstnok omsider på vei. Med det nevnte «Kompetanseløft 2020» presenterer Helsedirektoratet en hel kortstokk av tiltak rettet mot kommunehelsetjenesten som skal øke rekruttering, sikre bemanning, bedre ledelse og rett kompetanse. Det er gitt driftsstøtte til utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester i alle fylker som skal sikre innovasjon og forbedring. Det stilles også, fra både vitenskapelig og politisk hold, spørsmål om ikke hjemmetjenestene bør organiseres annerledes enn i dag.

Tanken er god
For i alt dette kaoset skal vi ikke glemme at tanken egentlig er god. De aller fleste vil ha det bedre hjemme enn på en travel sykehusavdeling dersom helsetjenestene de kan få med seg hjem er gode nok. For dialysepasienter som før måtte reise i timevis hver uke for å innlegges på sykehus er hjemmedialyse å få livet sitt tilbake.

Velferdsteknologi og nyere medisinsk-teknisk utstyr gir helt nye muligheter for forsvarlig behandling hjemme. Det er mange gode eksempler der ute. Avdeling for blodsykdommer på OUS har etablert et ambulant team som gir oppfølging slik at stamcelletransplanterte som tidligere måtte ligge lange perioder i isolat nå kan få være hjemme. På et kontor på Grünerløkka sitter to sykepleiere og overvåker kronisk syke via velferdsteknologi. De plukker opp små endringer og kan forebygge akutte forverringer. Mange steder i landet finnes det team av sykepleiere som har det faglige ansvaret for dem som bor hjemme med respirator. Hjemmesykehus for barn er i stor utvikling og har gode resultater – barna sover bedre, spiser mer og får færre infeksjoner, rapporterer fagmiljøene.

Kompetanse og kapasitet må på plass
Dette er tjenester som betyr mye for pasientens mulighet til livsutfoldelse og autonomi, det er økonomisk gunstig og det er spennende utfordringer og muligheter for sykepleietjenesten. Vinn-vinn for alle involverte. Men det er verdt å notere seg at hjemmebaserte tjenester som berører alvorlig syke krever mye av de pårørende og det fordrer spesialisert kompetanse, og ikke mist kontinuitet og tid av sykepleierne som utfører dem. Om myndighetens primære motivasjon er kostnadsbesparing, og ikke pasientens beste, kan forsvarligheten fort stå i fare.

Liv Bjørnhaug Johansen, bidragsyter til Nesoddposten

Av: Liv Bjørnhaug Johansen, Temaredaktør i Sykepleien, liv.bjornhaug.johansen@sykepleien.no

Liv Bjørnhaug Johansen er sykepleier og kulturhistoriker. Hun er temaredaktør i tidsskriftet Sykepleien.

Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen 4. mars 2020.

Lenke til undersøkelsen i regi av «Sykepleien»: https://sykepleien.no/2020/02/hjemmesykepleiere-etterlyser-mer-tid-og-kunnskap

 

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: