Du er her
Hjem > Bøker

Kjærlighetens mange ansikter

Tiden går, et kort øyeblikk er vi her på jorden, men bøkene følger oss gjennom generasjoner, sorger og gleder. Jeg har valgt ut fire bøker som omhandler det forunderlige og fantastiske livet. Om det å være mennesket. >Gören Tunström: Ariel. En fortelling i novellesamlingen: Det sanne livet. 1992</span Når Anna, hovedpersonen i denne fortellingen, føder sitt første barn kjenner hun ”noe mykt og fremmed mot innsiden av lårene.” Barnet hun har født er en pike med vinger som er så tynne at bare solstrålene klarer å reflektere dem. Når jordmoren legger barnet til Annas bryst,  setter seg på sengekanten,  lar forfatteren henne stille spørsmålet: – Si meg barnet mitt, har du en god mann? Tunström lar oss møte en mors absolutte kjærlighet til sitt barn, men også hennes angst for barnets annerledeshet. En angst som spesielt retter seg mot Ariels far og hva hans reaksjon vil være når han oppdager vingene på barnets rygg. For å beskytte barnet stenger hun ham derfor ute fra det fellesskap som utvikler seg mellom henne og barnet. Men når så Ariel en dag ovenfor faren insisterer på at hun har vinger, skjer katastrofen. Han forlanger at hun skal kle av seg. Og her strekker ikke min gjenfortelling av historien til, så jeg overlater ordet til Tunström: ”Hjemme tvang han Ariel til å kle seg naken. Da så han det. Han

Christine Meyer og Victor Norman – Ikke for å konkurrere. Strategi for fellesskapets tjenere. Fagbokforlaget 2019

Om denne boken skriver Mimir Kristjánsson i Klassekampens bokmamagasin 30.november 2019 blant annet: "Det hører med til sjeldenhetene at en bok skrevet av to Høyre-ideologer omfavnes av LOs mangeårige sjeføkonom Stein Reegård." De to Høyre ideologene Mimir henviser til er, Christine Meyer og Victor Normann. Her er tre sitater: " Offentlig sektor må drives etter helt andre prinsipper enn dem som gjør seg gjeldende i det private". " Offentlig virksomheter er ikke der for å kapre kunder, spare kostnader eller drive effektivt, slår de fast og fortsetter: " Det ble nesten ble borte i begeistringen mange hadde for såkalt "new public management" (NPM) på 1990- tallet og utover (...) Opp til et punkt var dette utvilsomt fornuftig , men bare opp til et punkt. Jo likere offentlig virksomhet ble privat, markedsbasert ditto, desto fjernere kom den fra det som var selve begrunnelsen for dens eksistens" " Meyer og Normanns kongstanke er at offentlig sektor skal være noe kvalitativt annet enn privat sektor, og derfor må offentlige virksomheter ledes på en ganske annen måte enn private bedrifter. Samtidig må vi få en tydeligere avgrensning av hvilke oppgaver det offentlige skal ta seg av." Mimir avslutter sin anmeldelse med følgende råd: "Ikke for å konkurrere" er blant de viktigste bøkene som har kommet ut i år. Forhåpentligvis ligger den under mange blå juletrær". Noe denne

På litterær julelunch i Nesodden bibliotek 11. desember

Denne form for lunch har jeg gledet meg til. Og bibliotekar Sissel Bjerkelund skuffer ikke. Hun leste først fortellingen: «Barndommens kvite Alvdal» fra boken: Ludvigs jul av Kjell Aukrust. En fortelling som fikk de tilstedeværende til å le og kose seg sammen med humoristen Aukrust. Leste så en langt mer alvorstung fortelling: Lukasevangeliet av forfatter Simon Stranger. En fortelling som er hentet fra samlingen: I de dager. 24 julefortellinger av Brynjulf Jung Tjønn. En fortelling der det å få vite at du er adoptert, hvem dine biologiske foreldre er og hvor du kommer fra, blir lyssatt. En fortelling som gir leseren en forståelse og innsikt i hva det betyr. Etter opplesningen kom Nesoddpostens utsendte i prat med to av de fremmøtte og spurte om følgende: Om de er ofte på biblioteket, og hvorfor det å lese bøker er viktig? Liss Grasmo: Jeg er ofte på biblioteket, sier hun. -Første året jeg bodde her lånte jeg 300 bøker. Å lese bøker gir meg så mye. Liker å lese om andres liv. Greta Grøndahl: Jeg går også ofte på biblioteket. Har alltid gjort det. Må ha bøker, og må lese. Og har ikke plass til flere bøker hjemme. Og så sitter vi der og prater litt om bøkenes betydning for hver og en av oss. For så å gå hjem, og i åndelig sammenheng

Bjørn Westlie, Det norske jødehatet. Res Publica 2019 – Éric Vuillard, De fattiges krig, Solum Bokvennen 2019.

Det frie ord skal verken være styrt av politiske partier, kirke, stat eller pengemakt. Nedenforstående sitater er hentet fra Jonas Bals anmeldelse av Bjørn Weslies bok: Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen. Res Publica 2019. (Klassekampens bokmagasin 2 november 2019) " I denne boken fremgår det at ....»norske aviser, som Aftenposten og Nationen, ble gjort om til propaganda organer for Det tredje riket , gjennom eget redaksjonelt innhold, selvsensur og gjennom å trykke- ofte uten å angi avsender- de rasistiske og antisemittiske bidragene forfattet av det NS-kontrollerte Norsk Artikkeltjeneste (NAT) fra og med 1941." "For Aftenpostens del konkluderer Weslie at avisen ble" en servil og protysk avis som kjempet aktivt for Tysklands sak." "Dagen etter krystallnatten i 1938, da tyske jøder ble utsatt for brutale angrep, hevdet sjefsredaktøren i Nationen at årsaken var å finne i deres manglende vilje til å la seg assimilere i det tyske samfunnet." Aftenposten skrev på lederplass noen uker senere – etter at titusner av jøder hadde flyktet fra Tyskland – "At også Norge – som de fleste siviliserte stater- uten hensyn til race yder en beskjeden håndsrekning til fremmede folk, bør ikke oppfattes som noget ønske om å importere jøder." Bjørn Weslies triste og alvorlige konklusjon er at han (foruten redaktøren som var avsatt og aviser som ble forbudt) ikke har funnet en eneste redaktør

Manguel, Alberto – En historie om lesning. Aschehoug 1999

Ikke visste jeg at  i Pinochets Chile var det forbudt å lese  ”Don Quiote” av Cervantes. Hvorfor? Fordi hovedpersonen oppfordrer til sivil ulydighet. Denne historien om lesing er en personlig, subjektiv fortelling gjennom de tusen årene lesingen har eksistert. Forfatteren tar oss med på en fascinerende, overraskende og  spennende reise. Som kvinne finner jeg spesielt historiene om kvinner og lesing interessante. F. eks at japanske kvinner på 900-tallet måtte skape  en spesiell kvinneskrift, en spesiell transkripsjon av talemålet, for å kunne skrive om livene sine. Og at man i mellomalderen ikke fant det passende for piker å lære å lese og skrive, med mindre de ønsket å gå i kloster, for de ville ellers, når de ble gamle nok, kunne skrive eller motta kjærlighetrsbrev. Alberto Manuel har med denne boken skapt en kunnskapsbrønn. En bok vi bibliofile vil elske, og som selvfølgelig ikke er ordnet som andre bøker. For første kapitel heter: Siste side. Under headdingene I: LESEPROSSER  og II: LESERENS MAKT kommer så følgene kapitler: I: Om å lese i skygger/De tause leserne/Minneboken/Om å lære å lese/Den manglende første side Om å lese bilder/Formen på boken/Privat lesing/Lesningens metaforer. II: Begynnelse/Universets organisator/ Om å lese fremtiden/Den symbolske leser/Lesning i lukkede rom/Om å stjele bøker/Forfatteren som leser/Oversetteren som leser/ Forbudt lesing/Boknarren/ Slutt-sider. Og han kommer også noen trøstens ord til de som er bekymret for bokens fremtid:

En morsom, spennende og varm bok om dramatikk på Nesodden under krigen

Carl Bach er på farten igjen. Stein Turtumøygard har skrevet en ny bok om mesterdetektiven fra Nesodden. Spionene på Skoklefald bygger på hendelser som faktisk skjedde under krigen. Det dreier seg om flyktninger og fluktruter, hemmelige radiomeldinger, tyske soldater, russiske fanger og spionasje. Ja selv en tungtvannsaksjon og eksplosjonen på Filipstad er med, og selve gulltransporten spiller hovedrollen i fortellingen. Var det krig på Nesodden? Den nye boken om Carl Bach og vennene hans er lagt til krigsårene, fra 9. april 1940 til 7. juni 1945. Her utnytter forfatteren muligheten til å fortelle om ukjent lokal krigshistorie. Nei, det er ikke sant alt som fortelles i boken, men det meste er basert på hendelser som virkelig fant sted. Boken åpner slik: Andre verdenskrig gled ganske rolig over Nesodden. Vi ble riktignok okkupert av et par hundre tyskere, men de fleste av dem holdt seg oppe i leiren på Varden. Derfra skjøt de mot engelske bombefly om natten. Kontakten mellom nesoddinger og tyskere var så liten som mulig. Tyskerne trodde sikkert at vi oppførte oss pent og reglementert. Der tok de selvfølgelig feil. Motstandskamp, flyktninger og spionasje Bokens første spennende fortelling handler om et par flyktninger som sendes med båt fra Oslo til Torvvik. Der blir de tatt i mot av Carl og skal gjemmes unna på Nesodden et par dager før de skal sendes via

Éric Vuillard: Dagsordenen. Solum 2019

Å gjøre opptakten til 2.verdenskrig mer virkelig enn det faglitteraturens historikere har klart, er et litterært kunststykke. "Vuillard er eksponent for en tendens i fransk nåtidsprosa, som tar historiefaget ut av universitetet, ut av den akademiske prosaen, og inn i litteraturen. Denne nye formen for historieskrivning nøyer seg ikke med å gjengi fakta, men vil også markere seg som en særegen form for litteratur":http://solumforlag.no/forfattere/vuillard-éric Å gjøre opptakten til 2.verdenskrig mer virkelig enn det faglitteraturens historikere har klart, er et litterært kunststykke. I sin bok Dagsorden, har forfatter Éric Vuillard klart det. En liten bok på 115 sider som innholdet 16. korte kapitler. Alle med overskrifter som utvider innholdet i scenene som utspiller seg i kapitlene. I første kapitel presenteres leseren for tjuefire av Tysklands mektigste industriledere. Ledere som forfatter Thomas Mann har kalt «elendighetens foregangsmenn». Disse tjuefire industriledere er den 20. februar i 1933 invitert til et hemmelig møte med Hermann Göring og Adolf Hitler i Riksdagsbygningen. Målet for disse to er å få industriledere til å gi økonomisk støtte til nazistenes valgkamp. Noe de får. Den største bidragsyteren er stålmagnaten Gustav Krupp, som gir en million mark. Hitlers marsj mot tusen-års rike kan begynne. Men som forfatteren skriver: «For å forstå ordentlig hva dette møtet innebærer, for å gripe den evige klangbunnen i det, må vi nå nevne disse mennene ved

Tommy Sørbø: NORGES KUNSTHISTORIE en kladd. Schibsted 2003.

Anbefaler alle å sette seg godt til rette i stolen, gjerne ta seg en hikkas og lese første del av kapittel 3. MIDDELALDEREN med tittelen Tungdrevent system: «Mot slutten av vikingtiden kom det stadig kritikk av det tungdrevne systemet med det norrøne flerguderiet. Den viktigste innvendingen gikk på arbeidsfordelingen gudene imellom. Den var så uklar at det ofte var vanskelig å vite hvilken gud man skulle henvende seg til med hvilke plage. En mann som for eksempel fikk sopp i underlivet nøyde seg sjelden med å ofre en høne eller en slave til Frøy for å bli kvitt plagene – han ofret samtidig en kone til Odin og en sau til Tor for å være på den sikre siden. Dette kostet samfunnet store verdier, og var stadig kilde til kiv og krangel ikke minst ektefolk imellom. Allerede i år 882 ble det nedsatt et hurtigarbeidende utvalg som skulle se på alternativer til flerguderiet, og i 992 kunne etterkommerne av medlemmene legge fram sin innstilling. Her er en smakebit: «Komiteen har besøkt flere europeiske land, og er imponert over stordriftsfordelene ved kristendommen. Ved å konsentrere de fleste arbeidsoppgavene til en enkelt gud spares store utgifter. I stedet for det nåværende tungrodde system der den som har noe å be om, må slepe seg rundt fra alter til alter, fra prest til

Ansatte ved Nesodden bibliotek er forbilder i å yte service ovenfor sine brukere

Det er sommer, sol og jeg får beskjed om at den filmen jeg har søkt etter så lenge er lånt inn til meg fra et annet bibliotek, og sendt til Nesodden bibliotek. Hvilken lykke. Filmen er: Stefan Zweigs: Farvel Europa. En film som det ikke har vært mulig å få tak i verken på nettet eller i noen DVD-butikk. Jeg får på meg skoene og kjører ned til Nesodden bibliotek uten å sjekke åpningstidene.  Det er fredag, biblioteket stenger kl.15.00 og min klokke er 15.30. Men jeg vet at den står på hyllen for bestilte bøker og andre media. Finner den og oppdager da at jeg ikke har med lånekortet. Setter den tilbake på hyllen for å ta den ut igjen. Tenker jeg skriver en beskjed om at jeg har tatt den med. Legger igjen en beskjed om at jeg har tatt med filmen på skranken til biblioteket. Når jeg passerer utgangen tuter alarmen i boken, heldigvis roper ingen: stopp tyven. Når jeg kommer hjem sender jeg for sikkerhets skyld en mail til biblioteket om mitt noe uortodokse utlån av filmen. I god tid før innleveringsfristen drar jeg så ned til biblioteket for å takke for jobben de har gjort for å få tak i denne DVD- filmen. Det er igjen fredag og igjen drar jeg uten å tenke

Anmeldelse av Marta Breens bok: Om muser og menn. Spartacus forlag 2019

La det først som sist være sagt: Dette er en faglitterær interessant, morsom og underholdende bok. Et informativt titteskap når det gjelder kvinner som har gått foran og skapt det handlingsrom som dagens kvinner tar som en selvfølge: Retten til utdannelse, tjene egne penger, bestemme over egen kropp. (Uten å være spåkone, vil jeg tro at statsminister Erna Solbergs flertallsregjering (H, V, FrP og KrF) endring av abortloven ikke vil vare lenge) Breen serverer flere «gode» eksempler på myte-omspennende kunstnermenn som er blitt fremstilt som ensomme genier. Skriver om Sigmund Freud, psykoanalysens far: «Han hadde sitt arbeidsværelse i parets leilighet i Wien, og til tross for at deres seks barn også bodde der, var hjemmet bestandig musestille. Hver morgen hjalp Martha sin ektemann med morgenstellet og med å få på ham klærne hun hadde plukket ut. Hun tok til og med tannkrem på tannbørsten hans. Lunchen sto på bordet nøyaktig klokken ett hver formiddag. Da ble det slått i en gongong, som markerte at døra til Freuds kontor ble åpnet. Han steg høytidelig ut for å ta sin plass ved enden av bordet, der resten av familien satt og ventet.» Forteller også at «den tyske nobelprisvinneren, Thomas Mann, fikk jobbe i fred; det sørget kona Katia for. " Hun styrte husholdningen, økonomien og oppfølgingen av parets seks temmelig uregjerlige barn. Forfatterens

Makine, Andrei: Et livs musikk. Gyldendal 2004

Dette er en liten bok på bare 109 sider, men budskapet og musikkens evne til å forandre et liv står til troende. Romanen begynner på en nedsnødd jernbanestasjon, i en by i Uralfjellene. Her presenteres vi for den sibiriske vinter, uendelige flater med isøde, et landskap der mennesket blir lite. I dette sibirske snølandskapet møtes to menn for et halvt århundre siden. De venter på toget til Moskva. Den ene, jeg-fortelleren hører pianomusikk og går etter lyden. Bak et gammelt klaver på jernbanestasjonens stengte restaurant, finner han en aldrende pianist spillende, for det meste lydløst på pianoet. Hans navn er Aleksej Berg. Toget kommer og på veien inn til Moskva forteller Aleksej sin livshistorie. En livshistorie som beveger seg gjennom to verdenskriger og Stalins terrorvelde. Aleksej, kommer fra et musikerhjem. Et hjem som brytes i stykker ved at foreldrene, noen dager før han skal ha sin første konsert, blir fengslet av Stalin. Dagen da foreldrene blir fengslet blir Aleksej advart mot å dra hjem. Han flykter og vi følger ham gjennom krigshelvete under 2.verdenskrig og videre inn i en Stalinistisk Sovjetstat som gjør alt det den kan for å ødelegge livet hans. Som fratar ham foreldre, hjem, karriere og identitet, men som ikke klarer å  ta fra ham hans menneskelige verdighet og kjærlighet til musikken. Og som ikke klarer å gjøre ham

McBride,James – Vannets farge.  (En svart manns hyllest til sin hvite mor) Cappelen 2000.

James McBride har sammen med sin mor Ruth McBride skrevet denne boken.  En bok som er oversatt til seksten språk, som lå 2 år på New York Times bestselgerliste, og som finnes så å si på pensumlisten til alle videregående skoler i USA. Fortellingen er komponert slik at annenhvert kapittel fortelles av henholdsvis sønn og mor. Gjennom dialogen mellom disse to fortellerstemmene blir oppvekstmiljø, livssyn, verdigrunnlag, holdninger og familetradisjon tema. James tror på moren når hun sier …”Du er verken svart eller hvit. Du er et menneske." Tror også på svaret hun gir når han spør henne om hvilken farge Guds ånd har: " Guds ånd har vannets farge" er svaret han får. Han er født i Brooklyn 1957, utdannet journalist, komponist og saksofonist og sist, men ikke minst er nr. 8 i en søskenflokk på 12. Ruth McBride ble født i Polen 1921, i en ortodoks jødisk familie som emigrerte til USA da hun var 2 år og bosatte seg i Virginia. Etter gymnas flyttet Ruth til New York, og gjør der det utenkelige, hun  konverterer som 20. åring til kristendommen og gifter seg med  afroamerikaneren Andrew D. McBride. Når han dør gifter hun seg igjen også denne gang med en afroamerikaner ( Hunter Jordan). Med sine to menn får hun til sammen 12 barn, alle med forskjellig farge, fra den

Walter Benjamin: Passasjeverket I og II. Vidar forlaget 2017. Tilsammen på 2311 fantastiske sider

Forsøk på å gi en bitteliten innsikt i dette mesterverket. Jeg har tillatt seg å sakse litt fra en meget interessant anmeldelse av "Passasjeverket" i Klassekampen den 17.2.2018. Skrevet av ARNE LINNEBERG OG ANE SUND. Følge deres blikk på, kan hende den mest betydningsfulle forfatter i det forrige århundre. Tittelen på artikkelen er ”Mellom drøm og virkelighet”: ”Jeg har ikke noe å si. Bare å vise”, skrev W.Benjamin om sin metode.”... ”Han monterte sammen sitater, med eller uten kommentarer. En innsikt skulle vise seg i et glimt. Som i et av de siste sitatene han la til, fra Auguste Blanqui... " Alltid og over alt på den jordiske arena , det samme drama...en støyende menneskerase beruset av sin storhet, tror de er universet, og lever i sitt fengsel som i en uendelighet, bare for i tidlig alder å synke sammen med sin jord, som med dypeste motvilje har båret byrden av menneskelig arroganse.”... (Blanquis ord fra 1872 gjelder for Benjamin som innsikt i fascismen i 1940.) ”Noe som gjør Passasjeverket morsom å lese er det Benjamin kalte anekdotens gateoppstand: små hverdagshistorier istedenfor tradisjonell historieskriving.”... ”Benjamin tror på den urhistoriske forestillingen om et klasseløst samfunn. Det gjelder ikke å ha ”barnebarnas framtid” for øye, men ”forfedrenes trelldom”, de undertryktes tradisjon. Benjamin har en visjon om en menneskehet som er forsont med historien, naturen

Nesoddhistorie fra et kunstperspektiv – Verdifull bok om kulturkommunen

Lokal kunst- og kulturhistorie på annen måte Boka "Kunstnerkommunen. Skisser fra Nesodden" inneholder et bredt historisk overblikk over lokal kunst- og kunstnerhistorie fra Nesodden de siste hundre år. 68 kunstnere er portrettert og avslutningsvis får leseren en innføring i dagens kunst og kultur-liv på Nesodden. Boka er en uvurderlig innføring i kunst- kulturmiljøet fra 1900 til nå. Kathrine Geard har i en årrekke samlet inn informasjon om miljøet som har gjort Nesodden til det i vi i dag kaller "Kunstnerkommunen". Materialet utviklet seg etterhvert til å bli bok. En bok som framstår som verdifull for alle som er glade i Nesodden og for de som vil vite mer. Her er beskrevet et bredt spekter av kunst- og kulturuttrykk, alt fra bildende kunst, musikk og teater til kunsthåndverksproduksjon som gir et godt overblikk og innføring i mangfoldet. I tillegg er organisasjonshistorien viet god plass og den, sammen med oversikten over dagens situasjon, gjør boka ekstra spennende og aktuell. Lokalhistorisk oppslagsverk Et personregister over kunstnere og andre aktører gjør boka svært verdifull som oppslagsverk og kunnskapskilde. Flere personer er inteervjuet og deres stemme gir boka mer dybde og bidrar til en bedre forståelse av vilkårene for kunst og kulturutøvelse på Nesodden. Skal kommunen være en "råvareeksportør" (sitat A Haddeland) eller finnes det muligheter for kunst- og kulturarenaer på Nesodden slik at vi kan importere publikum istedet

Margaret Atwood – Tjenerinnens beretning. Den norsk bokklubben.

PRESENTERT AV RUNHILD SKJØLAAS, REDAKTØR I DEN NORSKE BOKKLUBBEN. Kan du forestille deg et samfunn der mennene totalt dominerer og kvinner er fullstendig umyndiggjort og delt inn i kategorier? Koner, kledd i blått, styrer husholdningen, kvinner i grønt lager mat og vasker, de gråkledde er satt til å fjerne livsfarlig avfall, mens tjenerinnene i lange røde kapper og hvite hodeplagg som skjuler ansiktet, har som eneste oppgave å bli gravid med husets herre for å gi barnløse, velstående ektepar arvinger. En moderne klassiker «Det er en historie som har fått en rekke nye liv på egen hånd,» sier forfatteren Margaret Atwood om den berømte romanen som har blitt filmatisert for både kino og tv, satt opp på teaterscener, som radiohørespill, opera og ballett. Atwood så for seg dette skremmende scenariet for 30 år siden. Tjenerinnens beretning er en moderne klassiker med ny aktualitet, og den har føket oppover på bestselgerlistene det siste halvåret. Tjenerinnene i lange røde kapper og hvite hodeplagg som skjuler ansiktet, har som eneste oppgave å bli gravid med husets herre. Hva skjedde? Fortellingen er lagt til Gilead, en republikk bygget opp fra restene av et Amerika ødelagt av strålingskatastrofer og sykdommer. Fanatisk religiøse grupper har overtatt makten og innført et patriarkalsk diktatur. Kvinner er fratatt alle sine rettigheter, og overgrep og diskriminering er legalisert. Vi møter hovedpersonen Offred, som over natten blir fratatt jobben, tilgang til bankkontoen sin og alle sine rettigheter av de nye makthaverne. Et fluktforsøk ender med at hun blir fanget. De tar fra henne datteren og sender henne på

Top