Du er her
Hjem > Film

Chernobyl. TV- serien du bør se.

Chernobyl er en britisk-amerikansk miniserie fra 2019, i fem episoder, skapt og skrevet av Craig Mazin og regissert av Johan Renck. Serien skildrer atomkraftulykken i Tsjernobyl, Sovjetunionen som inntraff i april 1986, og opprydnings og sikringsarbeidet samt ulykkens konsekvenser.[1] Serien var en samproduksjon mellom det amerikanske fjernsynsselskapet HBO og den britiske kringkasteren Sky, og hadde premiere på HBO den 6. mai 2019. Serien er inspirert av, og har gjenbrukt historier fra Svetlana Aleksijevitsjs dokumentarbok Bønn for Tsjernobyl, blant annet historien til Ljudmila, enken av brannmannen Vasiljev Ignatenko.[2] Serien har fått ros for nøyaktig historisk korrekt gjenskaping av dagligliv og materiell kultur i 1980-tallets Sovjet. Men også fått kritikk for å gi feil inntrykk av hvordan Sovjetunionen ble styrt politisk.[3] Og her et sitat  hentet fra et intervju med forfatter Svetlana Aleksijevitsj. (Vagant 20.6.19.) Intervjuet er oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord: «De krigerske reaksjonene Chernobyl har fremkalt hos offisielle, Kreml-vennlige nyhetsmedier i Russland, har vært oppsiktsvekkende. Kritikken består først og fremst i et pirkete og smålig oppheng i unøyaktigheter enten det gjelder den tekniske, måten historien fortelles på, eller portretteringen av omgivelsene. Men det fins også dem som ser serien som et produkt av utenlandske konspirasjoner mot dagens Russland. En kommentator i avisen Komsomolskaja Pravda anser Chernobyl som et forsøk på å undergrave Rosatom (den ansvarlige regjeringsetaten for atomenergi i Russland) til fordel for deres vestlige teknologiske konkurrenter. På fjernsynskanalen NTV annonseres den første russiske serien om hendelsen. Hovedpersonene der vil være en amerikansk spion som

Invisible Heroes. TV- serien du bør se.

Før jeg satte meg ned for å se på denne serien, inndelt i seks deler, tenkte jeg: Skal jeg belaste sinnet mitt med enda en gang å gjenoppleve kuppet i Chile. Der en militærjunta under general Augusto Pinochets ledelse den 11. september 1973 tok makten fra den lovlig valgte presidenten Salvador Allende. Og på den store fotballstadion i hovedstaden Santiago, samlet inn de som ble mistenkt for å ha støttet Allende. Der juntaens menn torturerte og drepte mange av disse. Men etter å sett serien, skjer noe forunderlig, jeg er ikke trist. Men har tvert imot fått tro og bekreftelse på hva enkelt-menneskes etikkforståelse og personlige mot kan utrette. For dette er en faktabasert fortelling om diplomaten Tapani Brotherus, Finlands charge´dáffaires. Hva han velger å gjøre når de forfulgte klatrer over gjerdet til hans bolig og ber om hjelp og asyl. Og som, uten å orientere sjefene i Helsinki, tar imot dem. Serien bygger på Heikki Hiilamos sakprosabok: Kuoleman listat (Dødslistene). I denne sammenheng må også  Ilkka Jaamala, Finlands visekonsul i Chile, nevnes.  En diplomat som først er passiv når det gjelder å hjelpe de forfulgte. Men som, når han hører medlemmer i juntaen skrytende si: «Nå kan de fly fritt». Noe som betyr at juntaen da kaster Allendes tilhengere ut fra helikoptere, gjør at han også hjelper de forfulgte. Ifølge forfatter Heikki Hiilamos lykkes det

Teaterkompaniet De Utvalgte ankommer steinbruddet på Nordstrand

Premiere Skipet vol 5. Grensesprengende forestiling for sansene og for hjertet. Store kunstnere kommer hjem og bringer gjester til Nesodden. Scenen ut i naturen Det nesoddbaserte teaterkompaniet De Utvalgte flytter scenen til steinbruddet på Nordstrand den 15. september. Publikum kan ikle seg tøy etter været og forberede seg på en forestilling hvor alle sanser utfordres. Teaterscenen er flyttet ut, uansett vær, omgivelsene er det enorme, gamle steinbruddet med rød granitt på Nordstrand hvor Boya Bøckman får utfolde seg med videodesign på utescene i en rå fjellvegg. Det kan ikke bli annet enn mektig. Bøckman og De Utvalgte har i 2012 mottatt Heddaprisen for "Beste visuelle design" (Forestillingen "Kunsten å bli tam") og det er ingen grunn til å tro det skal være dårligere nå. De Utvalgte er pionerer innen ny teknologi som tar i bruk 3D film som scenografi og narrativer. Så også i steinbruddet når scenen flyttes ut. Talsmann Morten Kippe forteller at "Det blir en storslått forestilling med fjellveggen." Kippe oppsummerer: "Teaterkompaniet De Utvalgte har alltid tatt naturen inn på scenen, nå tar vi scenen ut i naturen." Scenekunst i utvikling Kippe forteller videre at "Forestillingen ønsker å vise deler av virkeligheten, både det daglidagse og tyngre tematikk. Skipet vol 5 er en serie shortcuts hvor publikum får oppleve flere filmatisk tenkte situasjoner hvor sammenhengen og tematikken er flere, men

Anmeldelse av teaterstykket «Antigone» av Sofokles.

Temaet i dette 2500 år gamle teaterstykket av Sofokles oppleves forunderlig nok som meget aktuelt. For her settes enkelt menneskets etiske overbevisning opp mot kong Kreons, les statens lover. Stykkets bakteppe er som følger: : To brødre, Polyneikes og Eteokles, har tatt livet av hverandre i kampen om makten i Theben. Den nye kongen, Kreon, bestemmer at liket av Polyneikes ikke skal begraves, men ligge åpent for åtseldyr. En fornedring Kreon dømmer Polyneikes til fordi han har forrådt landet sitt. En dom og fornedring brødrenes søster Antigone ikke kan godta. Hun trosser derfor kongens dom og legger jord over sin døde bror. Noe hun velger å gjøre til tross for at hun vet at en slik handling vil kunne medføre døden for henne. Antigone velger med andre ord å følge sin samvittighet. Sier: Til kjærlighet var jeg født ikke til hat. Regissør Johannes Holmen Dahl  og scenograf Nia Damerell har begge, i denne 2500- årige teksten, valgt å ikke legge inn noen støyende og forstyrrende elementer  Her er det ordet og skuespillerne som står i sentrum. Dempet lys og røyk omkranser dette greske dramaet. En skikkelse sittende bak et trommesett skimtes langt der bak på scenen. Skuespillerprestasjonene har høy kvalitet. Et 2500 år gammelt teaterstykke jeg anbefaler alle å se, spesielt de som innehar makt! Aftenposten : "Tragedie i toppklasse." Dagbladet: "Sara Khorami spiller Antigone med

«The Florida Project» en film vi alle, spesielt våre politikere bør se.

Utenfor USA´s drømmefabrikk, Disneyland ligger rekker av moteller.  Der enslige mødre og deres barn bor i ett- roms leiligheter. Folk med liten kredittverdighet og penger til depositum. Deres valgfrihet når det gjelder bolig er, for å si det forsiktig, meget begrenset. Barn vokser opp i disse hotellrommene. Vokser opp med utsikt til  ”the happiest place on Earth”.  Ironien er bitende. Men barn, er barn, de  lever sine liv i fantasi og virkelighet mens deres mødre forsøker å tjene til husleie, mat mm. Men jobber,  se det er det lite av. Og fattigdommens lov er nådeløs og tåler dårlig en ung, leken, kjærlig, men også stolt og utagerende mor. For henne skal det "bare" en husleieøkning på 10 dollar til før samfunnet reagerer på de tiltak hun setter inn for å klare den økte boutgiften. Dette er en film som skaper fortvilelse og raseri over den situasjonen disse mødre og deres barn befinner seg i. Der ord som " looser" og  begrepet "white trash" ligger som et mørkt bakteppe. De voksne skuespillerne i filmen spiller godt, men barnas skuespillerkunst tar prisen. En film som fortsatt raser rundt der inne i min underbevisthet og drømmer, men som jeg på det inderligste anbefaler alle å se, spesielt våre politikere. Regissør: Sean Baker Priser: Critics' Choice Movie Award for beste unge skuespiller Nominasjoner: Oscar for beste mannlige birolle

«The Party». En film det er verd å se !

≡Av Gunhild Gjevjon≡ En svart komedie med sylskarpe formuleringer og avslørende kritikk på så vel det sivilisasjonsmessige som  det mellommenneskelige plan. Vi møter her personer fra middelklassen som blir dypt såret og sinte fordi de ikke forstår at det de gjør mot andre også kan gjøres mot dem. Mao en total mangel på selvinnsikt. Noe som gjør at filmen blir både komisk, nådeløs og overraskende. Og sist, men ikke minst det serveres strålende skuespiller prestasjoner. Spesielt vil jeg nevne Patricia Clarkson i rollen som April. Se: https://www.filmweb.no/film/article1314397.ece

Hva vil folk si

≡Av Gunhild Gjevjon≡ Filmen ”Hva skal folk si”  hadde sin verdenspremiere på den 42. Toronto internasjonale filmfestival den 9. september 2017. Den hadde norgespremiere 06.10.2017. Nesoddens utsendte var å så den 27.11. 17 og registrerte da at salen var nesten full til tross for at dette faktisk må kunne kalles en nisjefilm og da hadde vært vist i snart to  måneder. Den norske regissøren og manusforfatter er Iram Haq. Hun har tidligere markert seg med filmen: ”Jeg er din ” i 2013. Hovedrollen, den pakistanske Nisha, spilles av 18 år gamle Maria Mozhdah som gjør sin første store filmrolle. Nishas far spilles av Adil Hussain. En skuespiller som har spilt i en lang rekke av indiske og internasjonale filmer. Enkelte filmer merker seg ut som interessante. For at jeg skal gå å se en film må filmens budskap, tema i filmene være av interesse. Filmen: ”Hva vil folk si”, merket seg derfor ut. For det første er spørsmålet som tittelen reiser av almen interesse. Et spørsmål vi alle stiller når det hender noe som vi ikke ønsker at andre skal få vite om. For det andre så er hovedspørsmålet/ retter kamaralinsen seg mot spørsmålet: Hvordan forholder pakistanske familier i Norge seg til sine døtres frigjørings prosess: Til det å vokse opp i et samfunn der kvinner og menn har like rettigheter,

Tanker om gullpalmevinneren: The Square. Regissør Ruben Östlund.

 ≡Gunhild Gjevjon≡ Først: Nesoddpostens utsendtes begrunnelse for å se filmen var at den har fått den høythengende gullpalmeprisen i Cannes. Og at jeg trengte en energiinnsprøyting. Setter meg derfor godt til rette, tar en god bit av Jappen, lar søtsmaken fylle munnhulen og gleder meg til å bli underholdt. Og jeg blir ikke skuffet. Fremstillingen av den kulturelle overklasses snobberi både på det språklige, kunstneriske og menneskelige plan opplever jeg som både avslørende, skremmende og humoristisk. Men det er ikke grunnen til at jeg, når filmen er avsluttet, blir sittende helt til alle er gått, sittende der å forundres over det jeg har sett. Og spør meg selv om hvorfor jeg som var så satt ut nå er full av energi? Svaret er at denne filmen om og om igjen klarer å overraske meg. Lærer meg noe om hvor liten kontroll, vi har over hvilke konsekvenser valgene vi tar, kan føre med seg. Et godt råd: Les ikke om handlingen i filmen før du går og ser den. La deg bli overrasket. Og rekker du ikke å se den på kino, lån den når den kommer på biblioteket.

Anmeldelse av filmen: Jeg, Daniel Blake

  ≡ Av Gunhild Gjevjon ≡ Forfatter Vigdis Hjorth skriver i en kommentar i Morgenbladet (nr.69): ”Filmen Jeg , Daniel Blake" som nå går på Oslo kinoer, viser hvor komplisert og umulig det er for vanlige folk i England å søke om trygdeytelser de etter loven har rett til.” At ”de knuses i møte med et uforståelig, forvirrende, nådeløst rigid system som får de fleste til å gi opp i ren utmattelse” der de blir behandlet med mistenksomhet, nedlatenhet og som om de utelukkende utgjør et samfunns-problem.” ” Og hvordan den som ikke holder ut denne inhumane ydmykelsen, faller utenfor og synker til bunns. Og at det fra denne bunnen ikke finnes noen vei opp. At du da må velge mellom å sulte eller stjele, fryse eller prostituere  deg.” Og sier videre at ” filmen får oss til å se, se at dette er villet. At det er med forsett systemet er konstruert på denne umulige måten. Det er meningen og forvirre og hindre. At ”de statsansatte er pålagt å behandle de trengende med mistro og kulde.” Jeg vil legge til følgende: Vi presenteres i filmen for en person vi blir glad i og får en dyp respekt for. Et menneske som deg og meg, men som er så uheldig å bli utsatt for en arbeidsulykke. Som, til tross for den fornedringen som

En film om forfatterne Ingeborg Backmann og Paul Celand

≡ Av Gunhild Gjevjon ≡ Det er nå laget en film der to unge skuespillere fremfører tekster fra korrespondansen mellom forfatterne Ingeborg Backmann og Paul Celand. Hun ble født i Østerrike i 1926 og døde i 1973 . Paul Celand ble født i Ukraina i 1920 og døde i 1970. Ingeborgs foreldre var nazister og Pauls var jøder. I 1948 møtes disse to i Wien og blir forelsket. Etter to måneder forlater Celand Østerrike og drar til Paris. I 1957 møtes de så igjen på en konferanse (Celand var da gift med Gisele de Lestrange). Kjærligheten mellom dem kommer tilbake, om den da noen gang har forsvunnet? Et kjærlighetsforhold som fører til mye korrespondanse: dikt, brev mm. Og det er, som nevnt, med utdrag i denne korrespondansen at filmen om dem er laget. En film som ble vist på filmfestivalen i Berlin og som har høstet mye ros. Blant annet har ord som magisk blitt brukt. Så la oss inderlig håpe at denne filmen blir vist på våre kinoer i 2017.  

Min pappa Toni Erdmann: en film det er verd å se.

≡ Av Gunhild Gjevjon ≡" Min pappa Toni Erdmann (originaltittel Toni Erdmann) er en tysk-østerriksk spillefilm fra 2016 skrevet og regissert av Maren Ade. Den handler om forholdet mellom Winfried Conradi, en gammel sekstiåtter og delvis pensjonert musikklærer med en hang til bisarre spøker som i filmen også opptrer under sitt alter ego «Toni Erdmann», og hans datter Ines, som lever et trist og ensomt liv som internasjonal forretningskonsulent. Det aller meste av filmen foregår i Bucuresti i Romania, der Ines jobber for et internasjonalt konsulentfirma. Filmen har blitt beskrevet som en kunstfilm i form av en dramakomedie med en seriøs undertone, som handler om ensomhet og hva det vil si å leve et godt liv. Dialogen i filmen er hovedsakelig på tysk og engelsk, med enkelte bifigurer som utveksler korte dialoger på rumensk. Filmen har fått universell ros av filmkritikere og har av mange kritikere blitt beskrevet som årets beste film i 2016[1][2][3][4] og som en «moderne klassiker»;[5] «'buzz' er et for svakt ord for å beskrive begeistringen som har fulgt Toni Erdmann siden debuten i Cannes tidligere i år: fullt utblomstret filmatisk kjærlighet er mer dekkende».[6] I følge Rotten Tomatoes' kritikerkonsensus forener Toni Erdmann «nøye konstruerte, tredimensjonale figurer i en ømt morsom karakterstudie som er både genuint rørende og imponerende ambisiøs».[7] Filmen vant prisene for beste film, beste regissør, beste manusforfatter, beste mannlige skuespiller og beste kvinnelige skuespiller ved European Film Awards i 2016, og har fått en

«Louder than bombs»: Viktig filmpremiere 2. oktober.

Louder than bombs stiller allmennmenneskelige spørsmål og har flere paralelle handlinger vi kan kjenne oss igjen i. Allerede tittelen tvinger meg til å reflektere: Hva kan bråke mer enn bomber? Bomber er jo forferdelig og uhyrlige ødeleggelsesinnretninger. De aller fleste av oss her hjemme har aldri opplevd lyden av en bombe som utløses. Et av lanseringsbildene til filmen er ei ung kvinne som befinner seg i luft i forskjellige posisjoner, svevende eller fallende. Jeg setter meg i filmsalen uten å ha dannet meg opp en mening om hva som kan lage mer bråk enn bomber. 3337

Top