Du er her
Hjem > Internasjonal orientering

Folkerettsstridig Helms-Burton-lov gjør det vanskelig for Cuba – Men Maria er glad boligen er ubetydelig

Maria er glad og det vi ikke vet om Helms-Burton-loven: USA vil overta Cubas institusjoner, påvirke valg, privatisere skole og helse. USAs politikk mot Cuba er mer enn en blokade. Det er politisk hovmod og i strid med folkeretten. Maria er glad Maria er glad er en liten historie om et stort spørsmål. Det store spørsmålet dreier seg om Helms-Burton-loven. Loven er i virkeligheten en plan for hvordan USA vil overta Cubas institusjoner, påvirke valg, privatisere skole og helse. Helms-Burton-blokaden er mer enn en sanksjonslov og en økonomisk blokade av Cuba. Helms-Burton kapittel III President Trumps signerte det hittil sovende kapittel III den 2. mai i år. "Title III", er den delen av loven hvor USA krever rett til cubanske eiendommer. Det er eiendommer USA frasa seg erstatning for i 1959 og 1960, etter revolusjonen. Ingen amerikansk president har villet signere kapittel III hittil. 60 år etter at USA avviste erstatninger, har Trump ombestemt tidligere presidenter. President Trump signerte i år kapittel III hvor USAs rett til eiendommene stadfestes. Helms-Burton-loven er en amerikansk lov vedtatt i USA i 12. mars 1996. Loven skal, fantastisk nok, gjelde på cubansk territorium. Hvordan vil tanken om en amerikansk lov som skal gjelde i Norge bli mottatt her? Det er nyttig å lese ordentlig denne såkalte loven. Den lille, glade Den lille historien handler om min venninne

Venezuela og USA’s regionale strategi

Av Vegard Bye, Dr.philos, Partner i Scanteam Kampen som pågår om Venezuelas framtid er dramatisk nok, men egentlig bare en del av noe langt større: det dreier seg om Trump-administrasjonens «grand design» for en ny Pax Americana, et Latin-Amerika som vender tilbake til USAs fulle hegemoniske kontroll, med regimeskifte på Cuba som det endelige mål. Det at USA ser ut til å ha fått de fleste latin-amerikanske regjeringer samt langt på vei EU og Norge med på denne reisen, er både oppsiktsvekkende og skremmende. Krisa i Venezuela er i hovedsak President Maduros ansvar. Da han for snart seks år siden rykket opp fra visepresident etter at Hugo Chávez døde, arvet han et land med store økonomiske problemer men fortsatt med stor folkelig oppslutning om den bolivarianske revolusjonen. Nå har han forspilt siste rest av støtte både i egen befolkning og internasjonalt. Generalene er nå hans eneste gjenværende støttespillere. Det er i denne situasjonen at USA nå ser muligheten til et endelig oppgjør med de venstrekreftene som dominerte i Latin-Amerika de første ti-femten åra av dette århundret. Ved å henge seg på en «opprørs-president» som Guaidó – eller muligens selv regissere hans opprørserklæring – og sikre sterk internasjonal oppslutning om dette, settes planen om regime-endring i Venezuela ut i livet. Regissørene kommer fra det samme neo-konservative baklandet som drev regime-endring i

Top