Du er her
Hjem > Kultur > Poietikk (Page 2)

BANG THE DRUM SLOWLY

I meant to ask you how to fix that car I always meant to ask you about the war And what you saw across a bridge too far Did it leave a scar Or how you navigated wings of fire and steel Up where heaven had no more secrets to conceal And still you found the ground beneath your wheels How did it feel Bang the drum slowly play the pipe lowly To dust be returning from dust we begin Bang the drum slowly I'll speak of things holy Above and below me world without end I meant to ask you how when everything seemed lost And your fate was in a game of dice they tossed There was still that line that you would never cross At any cost I meant to ask you how you lived what you believed With nothing but your heart up your sleeve And if you ever really were deceived By the likes of me Bang the drum slowly play the pipe lowly To dust be returning from dust we begin Bang the drum slowly I'll speak of things holy Above and below me world without end Gone now is the day and gone the sun There is peace tonight all over Arlington But the songs of my life will still be sung By the light of the moon you hung I meant to ask you how to plow that field I meant to bring you water from the well And

SOMMERFUGLEDALEN VIII

Et liv der ikke dør som ingenting? Hvordan hvis vi i alt det menneskeskabte, naturens sidste selvoptagne spring, må se os selv i det på forhånd tabte, må se den mindste stump af kærligheden, af lykken i en formålsløs proces, gå ind i billedet af menneskeheden som græsset, selv når det er gravens græs. Hvad skal vi med den store atlasspinder, hvis vingefang udbreder jordens kort, den ligner mest det hjernespind af minder, vi kysser som ikoner af de døde, med smag af dødens kys, der rev dem bort. Hvem er det der fortryller dette møde? Inger Christensen Fra 'Sommerfugledalen', 1991

FJØSNISSENS FARVEL

ei natt sit fjøsnissen i hagen spelar munnharpe lyden klør i øyregangane, tørkar ut munnen, eg står opp og drikk flatt vatn, går ut harpelyden ligg som ein pendel i nattevarmen, slår mot pulsen fjøsnissen er ein stubbe på gelenderet han balanserer ikkje, han har grodd fast min kjæraste floke, min kjæraste kvervil, min kjæraste krull! seier han, legg munnharpa i handflata mi seier: har myntar i lommene, har byen i nervane politiet i hælane, bref, eg er gammal og bister, je m`en vais han gjer eit krumspring og dett i koll, trillar ned bakkane ei kruttønne forsvinn gjennom parc de Belleville no er det berre eg >  Anna Kleiva, 'Drikkeviser frå Paris', 2016 (https://podtail.com/no/podcast/nrk-p2-bok-i-p2/anna-kleiva-med-drikkeviser-fra-paris-i-dikta/)

FOREVER YOUNG

May God's blessing keep keep you always May your wishes all come true May you always do for others And let others do for you May you build a ladder to the stars And climb on every rung And may you stay forever young Forever young, forever young May you stay forever young May you grow up to be righteous May you grow up to be true May you always know the truth And see the lights surrounding you May you always be courageous Stand upright and be strong And may you stay forever young Forever young, forever young May you stay forever young May your hands always be busy May your feet always be swift May you have a strong foundation When the winds of changes shift May your heart always be joyful May your song always be sung And may you stay forever young Forever young, forever young May you stay forever young Bob Dylan, from 'Planet Waves', 1974 (https://www.youtube.com/watch?v=Frj2CLGldC4)

STEINBRYTER-VISE

Nisser og Dverge /   bygge i Bjerge; men vi skal mine dem alle herud. /   Thi, mens vi synge /   muntre i Klynge, sprænge vi Bjerget i Luften med Krud. Ja lad os bore /   dybe og store Huller i Graastejn og Blaastejn og Flint! /   Da, mens vi synge /   muntre i Klynge, sprænge vi Bjerget i Stykker og Splint. Hurra! det knalder! /   Satans rabalder! Hurra, Minerer! du vinder tilsidst. /   Thi, mens vi synge /   muntre i Klynge, sprænge vi Bjerget ved Magt og ved List. Fjeldet skal bæve /   under vor Næve. Hurra, Minerer! Nu knalder dit Skud. /   Nisser og Dverge /   bygge i Bjerge, Hurra! nu mine vi Nisserne ud. Henrik Arnold Wergeland, 1841

SOMMERFUGLEDALEN VII

Og foregøgler universets tåbe sig selv, at der er andre verdner til, hvor guderne kan både gø og råbe og kalde os tilfældigt terningspil, så mind mig om en sommerdag på Skagen, da engblåfuglen under parringsflugten fløj rundt som himmelstumper hele dagen med ekko af det blå fra Jammerbugten, mens vi, der bare lå fortabt i sandet, så talrige som nu kun to kan være, fik kroppens elementer sammenblandet af jord som havs og himmels mellemting, to mennesker, der overlod hinanden et liv der ikke dør som ingenting. Inger Christensen Fra 'Sommerfugledalen', 1991

VAND

Solen kaster sig mot jorden, som en drægtig tigerinde sprunget ut av rummets jungel, glefsende mot blod i blinde. Kvalt i dyrefavnens kvalme, grusomt klæbet fast til dypet, under lyset, under stanken, under havnens tunge byrder, kravler langsomt menskekrypet. Hør, hvor kuli-sangen raller! Som et stønn av blod og svette gisper det fra dokk og kai. Det er sommer i Shanghai. Gin and bitter, gin and bitter! Det er tætt med folk i baren. Langsmed skrankens rop og latter glimter, gliser drikk ved drikk. Sprængte uer-øine svømmer tunge i den hete disen, stanser ved det dugg-grå glasset, gin and bitter, boy – be quick! Vi har satt oss, borti mørket. Landsmænd er vi, møtt herute. Jeg skal reise. Han skal bli. Han skal bli igjen med savnet, mens han ser en andens øine alt får lys av Norges blåner ... Lucky devil, det er De. Joda! Det er bra herute, ponier og bil og boyer, alltid plenty med halloi! Det er bare denne længslen, den en aldrig kan få kverket, bring en gin and bitter, boy. Vet De hvad jeg længter efter, det som bare er at le av, det jeg ofret år av livet, for at få om det gikk an. Det jeg tænker på om dagen, det jeg griner for om natten, det er *vand!* Vand som rinder, vand som risler, vand om våren, vand om høsten ... Kan De fatte dette, mand? Ikke slikt som her i Østen, med sin råtne, gule snerke, drivende av daue rotter, som en stinkende kloak. Jeg kom fort på hospitalet engang da jeg lot det skure ikke årket

I DE STORE KATEDRALER (St. Benoit sur Loire)

Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer. Tonestrømmer fra de glemte salmer. Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler i de meget store, meget gamle katedraler. Ennå sees solskjær om en kvinne med et nyfødt barn på armen dypt derinne. Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter må hun lytte til de redde hjerter som et håpets lys for verdens kvaler, i de meget store, meget gamle katedraler. Josef står der, Markus, Lukas, Peter viser veien dit ditt øye leter – til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens, alle smerters sannhet, løgnens, nødens, alle gåters gåte, – verden selv som taler ordløst i de gamle katedraler. Kirkers tusen spir hvor enn du vanker er en tornekrans om menneskenes tanker. Ennå blod fra pannen. Hanen galer. – Peter – Peter? Spør de gamle katedraler.  Rolf Jacobsen (fra 'Tenk på noe annet', 1979, III seksjon: Fiolett)

DE HELLIGE TRE KONGER

Vi hellige tre kongemenn fra nord og syd og øst har lest i himlens stjerneskrift, og dette gav oss trøst. Vi var i hvert vårt fjerne land og trodde hvad vi så. Og vi tok belte, stokk og sko og kongedrakten på. Men ingen av oss visste om de andre konger to. Vi trodde oss alene på den lange vei vi dro. Hver enkelt vandret ene om i ørken, skog og fjell, Og spurte sig bedrøvet: Er vel stjernen der ikveld? Og lenge gikk vi uten lys i jordens mørke land. Og dette var så hård en tid for hver en kongemann. Vi tapte retning, vei og håp, vi var som skib i drift, og tenkte: Vi har nok lest feil i himlens stjerneskrift. tilslutt kom tåke over oss, en natt med styggevær, i blinde steg vi opp et fjell og fant hverandre der. Der møttes vi tre kongemenn, fornam hverandres røst: Den samme stjerne har vi fulgt! Det var så stor en trøst. I tåken talte vi om det, i denne natt så sort. Vi visste ikke bjergets navn, men så drev tåken bort. Og bange så vi hvor vi var; vårt fjell var uten trær. Det var kun kors og døde menn og hodeskaller der. Da talte vi tre kongemenn: Nu vet vi hvor vi er. Vi synes det er selsomt at vi skulle møtes her! Et bjerg som heter Golgatha, den hodeskalleplass, har vært vårt vennskaps fødested. Et merkelig palass. Så dro vi til Herodes borg og bøyet oss for ham, Vi tenkte, det må være her vi finner verdens lam. Heroders sa: I konger tre, bli

TREET SOM VEKSER OPP-NED

Drømmen er et tre som vekser opp-ned: Røttene festet i himmelen, fine rothår suger sær grokraft fra moldmørket mellom stjernene, mens krona brer ut sine greiner til en hvileplass for fuglene i menneskehjertets uendelige rom. Hans Børli (fra 'Dagen er et brev', 1981)

THE WAKING

I wake to sleep, and take my waking slow, I feel my fate in what I cannot fear. I learn by going where I have to go. We think by feeling. What is there to know? I hear my being dance from ear to ear. I wake to sleep and take my waking slow. Of those so close beside me, which are you? God bless the Ground! I shall walk softly there, And learn by going where I have to go. Light takes the Tree; but who can tell us how? The lowly worm climbs up a winding stair; I wake to sleep, and take my waking slow. Great Nature has another thing to do To you and me; so take the lively air, and, lovely, learn by going where to go. This shaking keeps me steady. I should know. What falls away is always. And is near. I wake to sleep, and take my waking slow. I learn by going where I have to go. Theodore Roethke, from 'Words for the Wind' (1954)

NOVEMBERTREET

Sjå treet i november ribba for alt berre røter og sanning og veljelause greiner lik utstrekte hender utydelige i frostrøyk ei skrift på usynlege vegger fragment av eit urspråk heilag, bodskapeleg å, vi må lære å stave tyde desse gåtefulle teikn i lyset av vårt liv før det mørknar Åse Marie Nesse, Frå 'Vinterhuset', 1981

SOMMERFUGLEDALEN VI

Som påfugløje flagrer de omkring, jeg tror jeg går i paradisets have, mens haven synker ned i ingenting, og ordene, der før var til at stave, opløser sig i falske øjepletter, dukatfugl, terningfugl og Harlekin, hvis gøglerord om kiselhvide nætter forvandler dagens lys til måneskin. Her gror de stikkelsbær- og slåenbuske, som ligegyldigt hvilke ord du spiser gør livet sommerfuglelet at huske. Skal jeg måske forpuppe mig og måbe ved alt, den hvide Harlekin fremviser og foregøgler universets tåbe. Inger Christensen Fra 'Sommerfugledalen', 1991

INGEN KOMMER UNDAN POLITIKEN

Trött mamma vaggar lilla Lina Dumma mamma, du får inte gå Sjung en vals om blommorna och bina Städa, mamma, damma och stå på Inte ger man fan i politiken För att man är konventionell Byta blöja, läsa gammal saga Askungen får sin rike prins Kvinnan skulle vinnas och behaga Nog är dom rara, men dom finns Även om dom jobbar i fabriken Och ser fram emot en ledig kväll Det tar tid för seden att försvinna Vila, Lina, du som ännu kan När du vuxit upp och blivit kvinna Lever du kanske som en man Som kan ägna tid åt politiken Utan att störas av nåt gnäll Busa, Lina, snusa Tummeliten Snart är det kärlek eller kiv När du slitit färdigt för profiten Är du inte längre attraktiv Ingen kommer undan politiken För att man är servil och snäll Inte ger man fan i polemiken Fast man är trött varenda kväll Ola Magnell, 1976(?) (https://www.youtube.com/watch?v=uyEPxwsszmA)

ENKEL POETIKK

Så mange slags dikt . . . Noen sier: Du må, du skal, du skal ikke. Store kan de være, hellige i sin tørst etter rettferdighet, i sin indignasjon, hele i sin vilje til det gode. Andre sier: Jeg. Jeg hater og elsker – odi et amo – jeg fryser, jeg leter, jeg lengter. Store kan de også være, bilder kan de gi av et sinn som på bunnen ligner ditt eget. Andre igjen sier ingen ting. Åpner seg bare som blomster åpner seg og lukker seg som dem med sine dufter, sine farver, sin mykhet hjelpeløst rundt ditt sinn. Eilif Johannes Straume, fra 'Mellomaktsmusikk', 1997

Top